Har du vært ute og reist, og vært innom en av de store flyplassene i verden? Istanbul, Doha, Heathrow, Schiphol eller en av de andre enorme internasjonale hubene?
Det som fascinerer meg når jeg en sjelden gang er innom slike steder, er menneskene. Her møtes verden.
Turkish Airlines flyr til over 120 land, og mange reisende skal innom Istanbul. Folk med ulike språk, klær og kulturer møtes i en enorm smeltedigel. Arabiske menn i hvite kanduraer, afrikanske kvinner i fargerike kjoler, asiater på vei til Norge for å se nordlyset, indere med turban, amerikanere på jakt etter nye opplevelser og europeere i dongeribukser på vei mot et eller annet fremmed mål.
Å sitte på en kafé på en flyplass og se mennesker haste hit og dit, er egentlig en fascinerende aktivitet. Er du heldig, kommer du også i prat med noen ved nabobordet. Kanskje en chilener på vei til familie i London, eller en japaner som skal i forretningsmøte i Frankrike.
Forleden hørte jeg en podcast med filosof Henrik Syse. Han fortalte om en astronaut som reflekterte over opplevelsen av å se jorden utenfra. Etter hvert som hun kom lengre bort fra planeten vår, ble hun slått av hvor liten den egentlig er. Til slutt kunne hun holde jordkloden mellom to fingre. Så liten er verden på avstand.
Og kommer du langt nok bort, er den bare et støvkorn i universet.
Syse filosoferte videre: Når vi ser denne klinkekulen mellom fingrene våre, er vi egentlig én enhet. Selv om vi til daglig kjører rundt på lokale veier, lever våre travle liv og låser oss inn i hjemmene våre etter jobb, er vi – sett på avstand – naboer og medtrafikanter på den samme lille kloden.
Kanskje er det derfor ungdommer NSP Aid har med til Kenya sier at verdenssynet deres forandrer seg. Når de først har “snudd på klinkekulen” og møtt mennesker på den andre siden av verden, skjer det noe. På avstand holder pekefingeren Norge og tommelen Kenya. Og for å holde klinkekulen oppe, trengs begge fingrene.
For å si det med tenåringsspråk: Vi er egentlig ganske “close”.
Når vi reiser til et annet kontinent – gjerne via Istanbul – forstår vi det litt bedre. Vi er forskjellige i språk, kultur og klær, men samtidig dypt avhengige av hverandre. Vi eier denne klinkekulen sammen.
Det er også drivkraften bak NSP Aid. At akkurat nå, i vår del av historien, er det vår tur til å hjelpe.
Mens vi har det godt, finnes det mennesker som mangler det mest grunnleggende for å leve et verdig liv. Heldigvis finnes det også mange som vil gjøre noe med det. Som blir fadder for et barn som trenger mat og skolegang. Som gir et barn barnehageplass slik at en mor kan prøve å finne arbeid. Som beskytter jenter mot barneekteskap og omskjæring. Som holder barn borte fra gata i slummen før rus og vold får ødelegge livene deres.
Jeg tror jammen jeg skal ta med noen klinkekuler til Kenya neste gang jeg reiser. Så kan vi spille sammen – og kjenne på fellesskapet i å holde den samme lille klinkekulen mellom fingrene.
Mandagsrefleksjon fra Per Gunnar Hamnøy, NSP Aid
ps. Vil du bli fast giver eller fadder i NSP Aid?
Fast giver: Vipps 10700 (velg fast giver)
Fadder: sms FADDER til 2003 (300,- i mnd)
Du finner også alle våre andre prosjekter på hjemmesiden vår.
Tusen takk
